Dovrefjell med Snøhetta I bakgrunnen.

1024 meter steinen på toppen av bakkene. Nå skulle vi kjøre videre over fjellet, en distanse på ca 70 km før vi kjørte nedover igjen.

Veien opp til fjellet var så bratt tog small at vi brukte ca 20 minutter på de siste 8 kilometerne. Veien var så smal at vi ikke kunne møte en annen bil utenom på de ordinære møteplassene. Kjøretøyer som kjørte nedover måtte vente på de som kjørte oppover. Lastebiler som kjørte oppover ville ikke stoppe da det var tungt og vanskelig å komme i gang igjen.

En gang mens vi kjørte oppover til fjellet med Regent’n så vi en liten bil bak oss. Sjåføren var veldig stresset og forsøkte å kjøre forbi oss helle tiden. Men det var umulig. Vi kunne ikke stoppe i oppoverbakken.

Vi så hele tiden hans venstre lyskaster i speilet vårt. Vi kjørte i annet gir og hadde omtrent 10 minutter igjen til vi kunne la han kjøre forbi. Min sjåførkollega kjørte, og etter en stund sa han:

Sitt hvor du er og hold gasspedalen i bunn mens du styrer med venstre hånd. Så gikk han ut av venstre dør, kløv opp på forskjermen og åpnet mo tor kassen”. (Vi åpnet mo tor kassen fra siden på Regent’n. Du kan se det på bildene.)

Han lot som han fikset noe i mo tor en. Etter en lang stund klatret han ned på stigbrettet og gikk inn i bilen igjen. De som var i bilen bak så alt dette.

På toppen av bakken var det mulig å kjøre forbi, og vi lot han passere. Men jeg la meg ned slik at de som var i den andre bilen ikke kunne se meg. De så bare en sjåfør i lastebilen, og de brakk nesten nakken for å se inn i bilen. Men de så bare en sjåfør.

Sånn kan det gå. Det var bare plass til en av gangen.

Jan Sunlay